Samfunnet sett fra sidelinja

Sidelinja befinner seg ytterst ute i havgapet. Fremskrittet har nådd fram her ute også, internett, strøm, båt til fastlandet, butikk, ja alt som omfattes av en infrastruktur som forbindes med et liv i nåtidens tegn er på plass.

Innimellom kommer det et tordenvær her, og alt settes førti år tilbake i tid. Infrastrukturen er sårbar og mye mer sårbar nå enn før i tida. Før var alt innstilt på at folket på sidelinja skulle klare seg sjøl. Forsyninger var alltid på plass, parafinlampene i daglig bruk, telefon hadde de på sentralen, og båten kom to ganger i uka. Men når tordenværet rammer det lille øysamfunnet da settes alt i kaosberedskap. Ingenting er mulig å få gjort lenger. Vannforsyninga blir borte, strøm likeså, telefoner og internett er i oppløsning, kontakt med utenomverden en umulighet. Tv-en virker ikke uten strøm og batteriradioen ble da kastet ut for mange år siden.

 Når dette skjer sitter det alltid to mennesker på den ytterste nøgne ø. De smiler godt av sine medmennesker. De har vann som hentes fra brønn, bøttene bæres inn for håndkraft. Strøm får de om de vil, aggregatet står sentralt plassert. Parafinlamper og stearinlys er alltid parate. Gasskomfyren er klar til å varme de lekreste retter. Internett holder seg oftest på plass, trådløst er løsningen der, mobiltelefoner likeså, de har alltid kontakt med verden på et vis, men naboer har de ikke. Nyhetene strømmer inn til dem via radio, underholdning får de også.

Sommerstid hender det at det forviller seg besøkende til disse to på den øde øy. De fremmede synes de har det så godt der ute, men å bo der, nei det kan de ikke tenke seg. Å være så avskåret fra alle moderne tekniske hjelpemidler er en umulighet. Bare tanken får det til å gå kaldt nedover ryggen på dem. Men hva skjer den dagen den teknologiske verden går i stå? Da lengter de plutselig ut til den øya hvor alt fortsatt er som for førti år siden og verden fortsatt eksisterer uten problemer…

Alt det nye er så sårbart, det skal så utrolig lite til før det klapper sammen som et korthus. Mennesker av i dag har ikke muligheten til å se løsninger på selv de enkleste problemstillinger. Det sies at mennesket er det mest tilpasningsdyktige dyret, men det gjelder ikke lenger moderne mennesker. De har fått det for enkelt i livet fordi teknologien hjelper de for mye. Hjernen klarer ikke lenger å finne selv de enkleste løsninger fordi den ikke lenger har den ballasten som fantes i de eldres gjemmer.

At vi heller ikke er designet for et latmannsliv foran en firkanta boks er et annet problem. De to på øya er begge i god form, de flirer når de hører om treningsstudioer. Hva skal de med det? Å bære vann, ved, ja alt de trenger, det holder dem i form. Frisk luft får de i massevis. Et sunt kosthold ved siden av blir naturlig for dem, gatekjøkkenmat finnes ikke der.

Men hver fredag og søndag da koser de seg ekstra godt. De hører med stor fryd på alle trafikkmeldinger om kø både her og der. Da ser de på hverandre og ut på været, er det ille der ute konkluderer de at jo, her er visst sjøveien stengt i dag, så humrer de godt for seg sjøl.

Det sies at vi skal ha kommet så langt i vår utvikling, men har vi ikke egentlig tatt mange skritt tilbake? Vi tror vi er selvforsørgende på alle vis, men det er en illusjon. Kun et lite blaff skal til for å sette hele samfunn mange tiår tilbake og da er det katastrofe på gang… unntatt på den øde og nakne øy…


Kommentarer

Samfunnet sett fra sidelinja — 4 kommentarer

  1. Denne likte jeg og nikke med samtykkende mormorhode.
    Det er ikke så vanskelig, men det er innsiden av hodet som gjør det vanskelig, for mange 🙂

    Ha en fin kveld 🙂

    • Det er nok det, de der greiene vi har på innsida av hodet er ikke bestandig like logisk… og enda er det noen som påstår at fornuften skal være logisk… husker ikke hvem, men… 🙂

  2. Ja, langt på vei er jeg enig. Men det ble for mye, selv for meg, når minstemann ble født. Han er multifunksjonshemmet og må ha tilsyn hele tiden. Internettet var i sin spede begynnelse. Ungene dro med båt til skole og barnehage.
    Å flytte tilbake og begynne pånytt blir like mye en flukt fra meg selv og det jeg er. Men kanskje når jeg har gjort gjæra mi i byen, vet at Njål har det sågodt somhan kan. Kanskje det da blir flytting og et liv uten kveldsåpne butikker
    Mer på http://Vinkenes.no

    • Jeg skjønner godt at det ikke ble enkelt ja, det er mye som skal klaffe for å kunne bo sånn, ikke minst helsa.
      Men du skal se at du etterhvert kommer til å lengte etter freden og roen som finnes sånne steder 🙂 Jeg skal kose meg med Vinkenes utpå ettermiddagen i dag, deilig å lese at det finnes flere steder.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

CommentLuv badge